Somaliere blir ofte karakterisert som den
gruppen innvandrere som er vanskeligst å integrere av både forskere og
journalister i Skandinavia. Etter at det ble kjent at flere somaliske
innvandrere er ventet å komme til Sverige refererer Sverigedemokraten Thoralf
Alfssons til dette i en blogg hvor han advarer mot at vi snart oversvømmes av
en gruppe mennesker som han antyder utgjør en stor trussel mot Sverige. Nylig
skrev også Gun Holmertz, virksomhetsansvarlig for Caritas Frivilligcentraler i
Hjällbo/Bergsjön en debattartikkel om vanskelighetene med å integrere somaliere
pga av islamisering, bidragsavhengighet og deres lojalitet overfor klanen.
Gir det mening å snakke om integrering uten å samtidig diskutere hvilket type samfunn vi har, og hvilket type samfunn vi ønsker? Hva er det de skal integreres inn i? Hva er konsekvensene om en marginalisert minoritet velger å integrere seg og bli en del av et majoritetssamfunn som ser ned på dem? Risikerer foreldrene å miste kontakten med barna, og risikerer barna å internalisere et negativt selvbilde?
Gir det mening å snakke om integrering uten å samtidig diskutere hvilket type samfunn vi har, og hvilket type samfunn vi ønsker? Hva er det de skal integreres inn i? Hva er konsekvensene om en marginalisert minoritet velger å integrere seg og bli en del av et majoritetssamfunn som ser ned på dem? Risikerer foreldrene å miste kontakten med barna, og risikerer barna å internalisere et negativt selvbilde?
Etter å ha startet et religionsvitenskapelig forskningsprosjekt om somaliske mødre i Sverige, i samarbeid med folkehelseviteren Dr. Barni Nor, har vi funnet at mange somaliere i Sverige opplever at samfunnet: media, utdanningsinstitusjoner og myndigheter ofte nedvurderer deres evner som foreldre. De opplever at kommunikasjonen med (andre) svensker ofte umuliggjøres fordi så mange allerede har gjort seg opp en mening om hvordan de er på bakgrunn av deres hudfarge og bruk av sjal. Det de opplever som det verste er at fordommer mot dem, også de som er basert på at de er innvandrere og flyktninger, overføres til barna deres som er født og oppvokst i Sverige. Lignende opplevelser av diskriminering og fordommer blant svensk-somaliere har tidligere blant annet blitt kartlagt av en forskergruppe fra Centrum mot Racism i rapporten: «Var tog rättigheterna vägen?»
De to afro-amerikanske forfatterne og kulturkritikerne bell hooks og Toni Morrison skriver om negative konsekvenser av integrering for afro-amerikanere i USA. Selv om de oppfordrer til integrering gjör de oppmerksom på hva som kan gå tapt hvis dette skjer kun på majoritetssamfunnets premisser. Afro-amerikaneres og somalieres situasjon i Skandinavia er sammenlignbare fordi de har en lignende (marginalisert) posisjon i samfunnet. hooks og Morrison mener at det spesielt er i møte med majoriteten at afro-amerikanere lærer å internalisere et negativt selvbilde, og de ser på segregerte områder som kirken og hjemmet som arenaer hvor barna potensielt kan lære å elske seg selv. De ser oppdragelse som et politisk spørsmål fordi den i stor grad handler om å styrke barna i møte med et samfunn som nedvurderer dem p g a deres hudfarge og kultur.
For somaliske foreldre handler det om å lære barna å være stolte av at de er somalier og muslimer, og å videreføre det som de anser er viktige tradisjonelle idealer. I samtaler med somaliske mødre som føler at de har lykkes med dette så er det ikke fordi de har fått mulighet til å videreføre den somaliske kulturen som de selv vokste opp med. Det er heller ikke snakk om en ukritisk tilpasning til det svenske samfunnets normer. Isteden er det fordi de har fått muligheten til å balansere og å velge ut det beste fra begge kulturer uten at de trenger å gi opp sin identitet. Spesielt islam anses å ha potensialet til å overbygge gapet mellom de to kulturene. Ett eksempel på dette er at enkelte setter pris på at de oppfordres til å lytte mere til barna i Sverige, og har dermed forbedret kommunikasjonen, noe som de også ser på som et viktig islamsk ideal. Samtidig ønsker de å opprettholde tanken om at man skal ha respekt for de som er eldre og har mer erfaring. Det de snakker om som spesielt viktig og utfordrende å videreføre i hva de oppfatter som en individ-orientert kultur er tanken om at «samfunnet er en sirkel» hvor alle er avhengige av hverandre.
Det er igjennom samtaler med somaliere at ord,
som så ofte trekkes frem for å vise hvor ulik de er fra svensker/skandinaver,
som klan, islam(isering) og nomadekultur, åpner seg, og viser seg å romme så
mye mer enn først antatt. Klanen kan assosieres med å vise omsorg for de svake (sosialforsikring), islamisering kan bety integrering, og
nomadekulturen kan assosieres med sterke kvinner. Eksempler på disse
betydningene av ordene kan man blant annet finne i min avhandling: «Tradition
as Resource: Transnational Somali Women Traders Facing the Realities of Civil
War.» (2009).
Disse ordene kan også ha helt andre og motsatte erfaringsmessige assosiasjoner. Hvem skal vi tro på? Hvem har rett til å definere disse ordene?
Hvis ord som klan, islamisering og nomadekultur sees på som selvforklarende på samme måte som hudfargen og sjalet antas å være det, så vil integrasjonen fortsette med å være risikabel for somaliere fordi så mange av deres erfaringer usynliggjöres. Hvilke muligheter åpner seg om vi ser at ord som disse er flertydige, og kan beskrive ulike typer av erfaringer? Kanskje kan vi da starte en mer konstruktiv og åpnere diskusjon der alle kan delta. Kanskje kan vi da erstatte en debatt om hvorvidt minoriteter lykkes i å tilpasse seg etter majoritetens premisser eller ei, og heller åpne for en pågående samtale om hvilket samfunn vi har og hvilket samfunn vi önsker oss. Kanskje kan vi da få til en samtale der vi kan bygge tillit og fremstå
som mennesker for hverandre.
Rannveig Jetne Haga, forskare vid Uppsala universitet
Disse ordene kan også ha helt andre og motsatte erfaringsmessige assosiasjoner. Hvem skal vi tro på? Hvem har rett til å definere disse ordene?
Hvis ord som klan, islamisering og nomadekultur sees på som selvforklarende på samme måte som hudfargen og sjalet antas å være det, så vil integrasjonen fortsette med å være risikabel for somaliere fordi så mange av deres erfaringer usynliggjöres. Hvilke muligheter åpner seg om vi ser at ord som disse er flertydige, og kan beskrive ulike typer av erfaringer? Kanskje kan vi da starte en mer konstruktiv og åpnere diskusjon der alle kan delta. Kanskje kan vi da erstatte en debatt om hvorvidt minoriteter lykkes i å tilpasse seg etter majoritetens premisser eller ei, og heller åpne for en pågående samtale om hvilket samfunn vi har og hvilket samfunn vi önsker oss. Kanskje kan vi da få til en samtale der vi kan bygge tillit og fremstå
som mennesker for hverandre.
Rannveig Jetne Haga, forskare vid Uppsala universitet
Mycket intressant läsning!
SvaraRadera